Tingenes stillstand/The standstill of things

Jeg går en tur rundt huset, kulden påvirker de ulike systemene i kroppen og når jeg kommer inn må jeg legge meg ned og forbli i liggende resten av dagen fordi kroppen har ikke fysisk krefter nok til å gjøre mer den dagen, uansett hvor lyst jeg måtte ha. Musklene skjelver ved den minste bruk, og det å gå på toalettet blir utsatt i det lengste fordi kreftene ikke er der. Jeg unngår kulde, kler godt på meg og gjør det beste ut av det.

Tingenes tilstand: Ingenting forbedrer seg med hvile og ingenting forverrer seg med hvile. Jeg håper på en kur og ber deg om å støtte forskning og aktivisme for mer forskningsmidler ved å se min månedlige digitale dans 30 desember Karantena #millionsmissing eller/og støtte spleisen her: SPLEIS for ME forskning Jeg kommer også til å ha en arbeids-visning fra prosessen med del 2 av Karantena under Melaka Arts & Performance Festival i november. Følg med på Facebooksiden for annonsering av dato og tid ved å trykke på teksten her!

The standstill of all things. Nothing improves by resting and nothing get worse by resting. I hope for a cure and ask you to support research and activism for more research funds by seing my monthly digital dance Thursday 30th of December at 5 CET: Karantena #millionsmissing I will also have a work in progress showing during MAP in November, make sure to follow the Facebook page for time and date! Press text here for updates.

Foto/Photo: @perrutledal on a short car drive “to the sea”, my go to whenever I have capacity to get outdoors. @kristine.nilsen.oma

Blending into a larger context

Thursday 7th of October 8 pm CET you can see Karantena #millionsmissing in the ceiling at Staatstheater mainz. Klikk on the link above for detailed information! (For digital access only use this link: Karantena #millionsmissing digital access 7th of October.)

I will be a part of Grenzenlos Kultur festival in Mainz the 7th and 8th of October 2021. I have adjusted the monthly digital dance to the festivals wishes and at the same time take care of my own ME/CFS bodys needs. I will also be part of a panel during a symposium the 8th of October: The Future is Accessible. It is with a sense of pride I am part of this festival in Germany where I also get to contribute with my artistic voice about a theme that I am passionate about.

Jeg blir en del av Grenzenlos Kultur festival i Mainz 7 og 8 oktober og justerer dato for månedens digitale dans en uke for å tilpasse festivalens ønsker, og samtidig ivareta ME/CFS kroppens behov. Jeg skal også være en del av et panel under symposium 8 oktober: The Future is Accessible. (Fremtiden er tilgjengelig). Det kjennes ekstra gjevt å være en del av festivalen i Tyskland hvor jeg får bidra med min kunstneriske stemme omkring tema som jeg brenner for. Du kan se Karantena digitalt 7 oktober ved å kjøpe tilgang her: Karantena #millionsmissing digital tilgang 7 oktober

Støtt Spleisen for helse likestilling og ME forskning ved å trykke på denne teksten. Du får samtidig tilgang til den digitale dansen resten av 2021.

Photo: Fin Serck-Hansen From the book: “Våre liv, våre stemmer” (Our lives, our voices)

Listening to the times/Å lytte til tiden

Da jeg våknet i morges var det et yrende fugleliv ute i gaten. Ikke de vante duene eller kvitrende spurver, men ordentlige skrikende kvaler fra måker. Det gneldret så sterkt at jeg sysselsatte krefter i kroppen til å løfte på persiennen og se ut. Skuet var mellom 8-10 godt voksne måker som fråtset i søppelbøtten over gaten 3 etasjer ned. Jeg merket meg at mitt korte blikk ut vinduet fikk en av måkene til å snu på hodet og titte opp på meg. Jeg er imponert over det sylskarpe instinktet til måken som legger merke til meg uten at jeg lager lyd og bak et vindu flere etasjer opp på andre siden av gaten. Jeg tenker at dette årvåkne instinktet til måken har vi alle har i oss om vi lytter til oss selv, og vår kropp, og derifra evner å lytte til andre med intensjon av medfølende omsorg. Denne intensjonen er viktig og handler om humanisme og integritet fremfor dyrisk grådighet og egeninteresse. Min evne til å lytte til egen kropp trent fra dansekunsten er blitt en styrke i håndteringen av ME symptomene. Videre evner jeg å lytte til andres behov på helt andre måter ettersom min livserfaring og sykdom har blitt en pekepinn jeg styrer, lytter og beveger meg ut ifra: hva trigger, hva tolererer, hva er mulig og hva gir mening. Som kronisk syk dansekunstner må forholdene tilrettelegges for at verdien skal kunne fullbyrde sitt potensiale utover eget liv og videre til det store samfunn. I denne tiden vi lever i; hvem vil påstå at en kronisk syk er en ressurs? Det er ikke en belastning å være kronisk syk når jeg først forstår hvordan jeg må jobbe. Det som er en belastning er storsamfunnets reaksjon og manglende støtte og fasilitering for likestilling av helse i møte med sykdommen.

Se Karantena #millionsmissing digitalt torsdag 26 august kl 17 ved å trykke på teksten her! Alternativ kan du bidra på spleisen og få tilsendt tilgang her: Spleis for ME

The other morning I woke up to a bustling bird life in the street outside. It was not the usual doves or chirping sparrows, but proper screaming seagulls. They squealed so strongly that I activated the little powers my body has to lift the blinds and look out. What I saw was between 8-10 grown up seagulls revel in the litter boxes across the street 3 floors down. I notice my brief glance out the window captures the attention of one of the seagulls that turns its head to look up at me. I am impressed of this razor-sharp gaze of the seagull that perceives me without any sound and behind a window several floors up. This instinct of the seagull I do think we all have within us if we learn to listen to ourselves and our bodies, and from there with awareness and intention listen to others with compassionate care. My own ability to listen to my own body, trained as a dancer, has become a strength in my handling of the ME/CFS symptoms. From there I manage to listen to others need in a different way as my life experience and illness has become guiding lines from where I operate: what is a trigger, what do I tolerate, what is possible and what gives/create value. As a chronically ill dance artist the conditions for what this value can contribute beyond my own life and further to the larger society needs facilitation. At this point in time and age, who will argue that a chronically ill person is a resource? Its not a heavy load to be chronically ill when I came to the understanding of how I need to operate. What is a heavy load is the larger society´s reaction and lack of support and facilitation for health equality and inclusion in the meeting with the illness.

You can see Karantena #millionsmissing digitally Thursday 5 CET by getting access via pressing this text!

Foto/Photo: Madihe Gharibi med/with: Kristine Nilsen Oma

Hopelessly hoping?Håpløst håp?

Hva er “ekte håp”? Er det ikke en stor forskjell mellom “virkelig håp” og “falskt håp”eller håpløshet? Spørsmålene er inspirert av min valgte spirituelle mentor Daisaku Ikedas book “Hope is a decision”. Hvordan kan håp være en bestemmelse når man lever med en alvorlig kronisk sykdom der ikke eksisterer en kur eller behandling for? Jeg har ikke sjans å følge med på all forskningen som foregår mot å finne en kur for ME/CFS. Til det er min kapasitet for liten og min lidenskap for å bruke krefter på dansekunsten for stor. Likevel følger jeg med så godt jeg kan og prøver samtidig å videreformidle alle relevante artikler via Millionsmissingnorway ´s Facebookside. Jeg tror håpet ligger i å ikke gi opp. Å leve er i seg selv håp. Jeg lever, livet er viktig og jeg har en oppgave i kraft av å være meg selv som ingen andre har. Jeg insisterer på dette som en sannhet, danser når kroppen har noen marginer å gå på, poengterer det jeg syns er viktig, feiler av og til og briljerer av og til om hverandre. Det er et fult liv, ikke stykkevis og delt, men helt fult ut fra min kapasitet. Janteloven får ikke påvirke mine gjøremål, jeg skal danse til jeg dør, og jeg har et liv som må leves til det fulle slik det er. Dette forstår jeg som at håp er en bestemmelse. Alle inntekter for min digitale danse performance går til ME saken, og er min måte å praktisere HÅP. (OMF, MEAction og ME-foreningen)

Støtt spleisen for ME saken ved å trykke på teksten HER.

Se Karantena #millionsmissing torsdag 26 august kl 1700, trykk på denne teksten for tilgang!

What is “real hope”? Isnt there a great divide between “real hope” and “false hope” or hopelessness? The questions are inspired by my chosen spiritual mentor Daisaku Ikedas book “Hope is a decision”. How can hope be a decision when you are living with a serious chronic illness there doesn´t exist any cure or treatment for? I haven´t got the possibility to follow all the research towards finding a cure for ME/CFS. My capacity is too little and my passion to use my little resources on dance-art too big. Just the same I do as best I can and I try to convey relevant articles as an administrator on Millionsmissingnorway´s Facebook-page. I believe hope is found in not giving up. To live is in and of itself hope. I live, life is important and I have a task in being who I am that no one else has. I insist on this as the truth, I dance when my capacity allows, make a point of what I find important, fail sometimes and excel sometimes in varying order. It´s a full life, not partial and limited, but a full out life from the capacity I have. Self deprecation has no say in my actions of everyday,I will dance until the day I die and I have a life that needs to be lived as it is. And it must be this that I understand as being that hope is a decision. All income from my digital dance performance goes to ME research and activism, this is my way of practicing HOPE. (OMF, MEAction og ME-foreningen)

You can see Karantena #millionsmissing Thursday 26th of August 5 CET. Click this text for access.

Foto/Photo: Siri Ansok med/with: Kristine Nilsen Oma

Å overskride ensomheten/To transcend ones solitude

Intervju med Open Medicine Foundation kan du lese ved å trykke på denne røde teksten!

Å føle seg nær må være det som overskrider ensomheten. Å kjenne på distanse kan bidra til å forsterke ønsket om å føle seg nær. Det må være et ønske i bunn for å finne broen til nærheten. Noen trenger ikke ønsket, det kommer bare naturlig, men har ikke alle en følelse av ensomhet i sitt liv? Er det ikke uendelig ensomt å leve? Man kan være verdens mest sosiale person og samtidig kjenne seg som den mest ensomme. Man kan være den mest alene person i verden og ha den nærmeste kontakten med de som en har nær. Ingenting er svart og hvitt, bare sånn eller slik. Alt har nyanser, subtile ulikheter og ekstremiteter. Dansekunsten for meg bygger broer mellom ensomheten, forståelsen, undringen og vil nærmere.

Å føle trang til ensomheten er et annet perspektiv, et ønske og en lengsel. Å leve i forhold uten ensomhet kan være relasjonell avhengighet, like mye som en følelse av ensomhet også kan være relasjonell avhengighet. Å skifte mellom alle falsetter viser fleksibilitet. Uavhengig av hvordan det kommer til uttrykk kan alt være kilde til glede eller det motsatte. Alt avhenger av sinnstilstand når alt kommer til alt. Å danse overskrider min ensomhet og tar meg inn i tilhørigheten av øyeblikk, univers, kropp og nærmere deg. Dansen kan også oppleves som at jeg forsterker ensomheten når den som ser ikke er med meg. Når dette skjer velger jeg da å fortsette og danse eller stopper jeg opp? Jeg danser videre. Er ikke en viss grad av ensomhet nødvendig for i det hele tatt å kunne føle seg nær og nødvendig for å holde seg relasjonelt uavhengig?

Kjøp tilgang til min digitale danse performance 29 juli kl 1700 (Tilgjengelig 24 timer for de som har tilgang) her: Karantena #millionsmissing eller via spleisen her: Spleis for #millionsmissing

Interview with Open Medicine Foundation you can read by pushing on this red text!

To feel close must be what transcends loneliness, but don’t we all have a feeling of lonesomeness in our lives? Isn’t it infinitely lonely to live? You can be the world’s most social person and at the same time feel like the loneliest one. You can be the most solitary person in the world and have the closest contact with the one that you have near. Nothing is black and white, just like this or that. Everything has nuances, subtle differences, and extremities. Dance art for me build bridges between loneliness, understanding, wonder and aims for intimacy.

To want loneliness is another perspective, a wish, and a longing. To live in a relationship without solitude can be co-dependency as much as a feeling of loneliness can be co-dependency. To shift between all facets shows flexibility. Independent of how it appears it can be a source of joy or the opposite. Everything depends on the life-state when all comes to show. To dance transcends my loneliness and takes me into belonging in the moment, the universe, the body, and closer to you. The dance can also be experienced as enforcing the loneliness when the person watching isn’t with me. When this happens, do I choose to continue dancing or do I stop? I dance further. Isn’t a certain degree of loneliness necessary in order to feel truly close and to keep a healthy relational independence?

Buy access for my digital dance performance 29th of July 5CET (Available 24 hours) via this link: Karantena #millionsmissing

Foto/Photo: Siri Ansok Fra/From: Window conversations På bildet/On the picture: Kristine Nilsen Oma

Artivism by choreographer and dance artist Kristine Nilsen Oma

Folkeakademiet Bergen Sentrum

Millionsmissingnorway

Lytting/Listening

Hvordan ønsker jeg at en funksjonsfrisk person skal respondere når jeg velger å snakke om min ME sykdom? Jeg tror det åpenlyse er at jeg ønsker at de skal lytte. Å bli lyttet til uten dømming eller sammenligning skaper et trygt sted å dele. Om noen ønsker å sammenligne seg selv med meg, kanskje de kan gjøre det med nysgjerrighet til hva de kan lære? Kan det være verdi i å skape kunst med en funksjonshemmet kropp som åpner opp for nye kreative metoder også for en funksjonsfrisk? Jeg mener ikke at jeg selv ikke har noe å lære, men ytterst få funksjonsfriske kan lære meg hvordan min kropp fungerer. Det kan selv ikke den fremste ekspert, lege eller vitenskapsmann spesialisert i ME. Det vet kun den enkelte ME syke fordi sykdommen har forskjellige grader.

Å lytte som et verktøy. Et verktøy for å bevisstgjøre tilstedeværelse. Siden det er flere måneder siden jeg kunne gjøre varme yoga grunnet større smittefare, har jeg funnet tilbake til puste øvelser jeg har undervist i over et 10 år før jeg ble kronisk syk. Jeg har anvendt disse på meg selv som det første jeg gjør når jeg våkner, og til min glede fungerer de i å holde de kroppslige smertene under balanse. Et viktig funn er et jeg må lytte til kroppen når jeg gjør dette, ikke hva jeg vil kroppen skal gjøre, men hva kroppen trenger å gjøre. Kan møtepunktet mellom hva jeg vil kroppen skal gjøre og hva den faktisk evner å gjøre møtes i harmoni?

Du kan få tilgang til den digitale dansen og støtte pengeinnsamlingen for ME torsdag 29 juli for 55 kr HER: Karantena #millionsmissing

How do I want the able-bodied person to respond when I myself choose to talk about my illness? I think the obvious is that I like them to listen, being listened to without judgement or comparison creates a safe place to share. If they would like to compare themselves, perhaps do so with curiosity with what they can learn. Can there be value in creating art from a dis-abled body that opens for new methods of creativity for the able-bodied? I dont think that I myself dont have anything to learn, but very few able-bodied people cant teach me how my body works. Even the foremost expert, doctor or scientist in ME cant do that. This knowledge only the particular person with ME has, as the illness has different degrees in how it affects the patient.

Listening as a tool. A tool for awakening presence. Since its been weeks since I could do hot yoga due to the danger of Corona, I have found back to the breathing exercises I used to teach to others and I taught for a decade before I got chronically ill. I have used these on myself as the first thing I do every morning when I wake up, and to my pleasure they seem to keep the bodily pains in balance. An important finding doing this is to listen to the body whilst I do this, not what I want my body to do, but what my body needs to do. Can the meeting point between what I want my body to do and what it actually can do meet in harmony?

You can get access and support the fundraising for ME/CFS, and see the digital dance performance Thursday 29th of July HERE: Karantena #millionsmissing

Foto/Photo: Mette Karin Søreide

Inkludér/include

Support ME research HERE!

Du kan se den digitale dansen torsdag 29 juli ved å kjøpe tilgang for 55 kr HER: Karantena #millionsmissing

Som ME syk har jeg i noen aspekt bedrede forhold under pandemien. Jeg blir inkludert som alle andre på ulike møter over nettet: noe som gir en følelse av likestilling. Jeg har møtt venner, kollegaer og andre digitalt mye oftere enn jeg noen gang kunne før i løpet av de 10 årene jeg har vært kronisk syk med ME. Det er også mye enklere å forholde seg til effektiv bruk av energi, eller aktivitetsavpasning. Dette igjen bidrar til en større oversikt over min kapasitet. Kan det være like normalt å inkludere de funksjonshemmede i ulike fora digitalt: arbeid, kunst, sosialt, forelesning, fest og annet, digitalt når pandemien gir anledning til en tilværelse vi kjente fra før? Kan det bli så normalt at den digitale inkluderingen tilbys at det er normen? Jeg vet med sikkerhet at dette ville tilby meg (og andre med meg) en sterkere følelse av tilhørighet, inkludering og livskvalitet. Nå som det synes at begynnelsen av slutten på pandemien nærmer seg, sender jeg en bønn ut i det digitale universet: LA DER VÆRE DIGITAL INKLUDERING.

You can get access to the digital dance the 29th of July 5 CET (Available 24 hours) HERE: Karantena #millionsmissing

Can the digital room continue after the pandemic is over? Can it be as normal to include the disabled into every meeting whether it be work, art, party, lectures or other on a digital platform when the pandemic gives room for a normal way of living? Can digital inclusion become the norm? I know for sure it would give me a stronger sense of belonging, inclusion and life quality. Could this provide a possible growth in the right direction for empathy and inclusion for particular kind of disabilities? I am talking about ME/CFS where any kind of activity provides fatigue. I have found that an hour on the screen gives me far less fatigue that an hour surrounded by people being physically present. Now that the beginning of the end of the pandemic seems to be close, I send out a prayer to the digital universe: LET THERE BE DIGITAL INCLUSION.

Support ME research HERE!

Overview of digital performance dates 2021 Oversikt over digitale danse performance i 2021

Krøpling kunstens vilkår/ The crip art terms

Krøpling kunstens kompliment/ The crip arts compliment

Alt liv danser/All life is dancing

Dance as a way of thinking/Dans som en måte å tenke på

Hvile øving/Rest rehearsal

Usett/unseen

Jonas Gahr Støre AP, Guri Melbye VENSTRE, Ingelin Noresjø KRF, Katrine Nødtvedt MDG, Marte Mjøs Persen AP, Sylvi Listhaug FRP, Nicholas Wilkinson SV med flere har svart på mine innbydelser med faktainformasjon om ME. Jeg merker meg hvem de er og hvilke partier de tilhører og håper de setter seg inn i den informasjonen jeg sender dem. Kan disse dryppene av oppmerksomhet fra landets politikere påvirke helsesituasjonen for ME syke? Å jobbe i det små kan virke ubetydelig, men jeg har urokkelig tro på at dialog, fakta og menneskelighet drar saken og sannheten i riktig retning.

“…usette dyder henter frem synlige gevinster…” Sitat hentet fra 13 århundrets japansk munk Nichiren Daishonin

Å spille med et usynlig publikum digitalt kan kjennes ensomt, tungt, isolerende og samtidig betryggende varmende. Det å vite at noen er der uten at jeg kan se dem har en enorm påvirkning på hvordan jeg utøver dansens materiale og føles som en usynlig energi som holder meg levende. Energiøkonomisering er høyst nødvendig for å kunne være produktiv. Å jobbe i sakte produksjon og samtidig ikke stagnere er også en balansering. Jeg skaper distansen til andre mennesker for å holde ME sykdommen i bero (for utenom å ikke risikere og bli smittet av corona viruset) og jeg savner nærheten av familie, partner og venner. Det kan gi isolasjons skader, skaper en form for liv som ikke utelukkende er positivt og krever enorm styrke innenfra. Jeg omfavner dette som en periode i mitt liv som også vil forandre seg. Og da vil mine isolasjons skader heles med nyvunnet vitalitet og glede. For nå er livet slik som dette og gleden er også her. Jeg håper mennesker tar seg tiden til å sette seg inn i ME sykes situasjon om enn bare for et øyeblikk. Velkommen til den digitale dansen torsdag 29 juli kl 17. Jeg frir opp koreografien og gir meg selv et større rom til å improvisere enkelte scener denne gangen for å utfordre meg selv og utvikle Karantena videre.

To play with an invisible audience can feel lonely, isolating, heavy and at the same time comforting and safely warming. To know someone is out there watching has a huge impact on how I execute the dancing material, and it feels like an invisible energy that keeps me alive. Energy economizing is necessary to be productive. To work in slow production and at the same time not stagnate is also a balancing act. I create the distance to other people in order to keep the ME illness still at rest (beside no risking being infected by the corona virus) and I miss the closeness to my family, partner and friends. It give isolation damages and creates a life that is not exlusively positive positive and requires great strength from within. I embrace this as a period in my life that also will transform. And eventually the isolation damages will be healed with new vitality and joy emerging. For now this is life as it is and it also contains joy. I hope all people take some time to understand chronically ill ME patients predicament for a moment Welcome to my digital dance for the #millionsmissing Thursday 29th of July 5CET (Available to see 24 hours when you got access). I am opening up the choreography and give myself a bigger room to improvise some of the scenes this time in order to challenge myself and develop Karantena forever further.

Photo: Jorunn Ingvarda Rødseth Pedersen @ingvarda with @kristine.nilsen.oma

Anbefalte ressurser/recommended resources: Unrest/Netflix ME foreningens korte video: Hva er et vanlig forløp for ME? Anonym norsk dokumentar om ME skandalen  Dyktig blogger om ME som administrerer for #millionsmissingstavangerSissel Sunde En nylig publisert bok med flere fortellinger fra ME syke og pårørende: Våre liv, våre stemmer

Å være/Being

Vil du bli med på spleisen for ME forskning? Trykke på denne teksten.

Går det an å være for mye seg selv? Kan det ikke være at man kan gjøre for mye AV seg selv? Å være seg selv må man for å ha det bra. Å gjøre for mye ut av seg selv handler om et behov for å markere seg, og vitner om en form for ulykke kan hende? Det å føle seg sårbar er ikke noe negativt, men det kan bli negativt i møte med omgivelser som ikke favner det man deler med respekt og varsomhet.

Jeg har brukt mye av mitt sceniske kunstneriske arbeid til å få publikum til å kjenne på mine sannheter. Tilskueren må tåle min sannhet gjennom min kunstneriske iscenesettelse. Dypt sett har nok denne måten å skape på kommet til uttrykk fordi jeg har følt at ingen i min nærhet har tålt min sannhet slik den var. Min kunst har blant annet handlet om å skape et rom for meg selv som blir rommet av mennesker; tilskueren/e.

Når jeg laget “Far, far away” om å vokse opp med min rusavhengige og voldelige far tenkte jeg det var et upopulært tema. Når jeg ikke lenger kunne spille forestillingen fordi ME sykdommen ble verre, kjente jeg at skammen var borte. Alle tilskuere bidro til at skammen fra barndommen ikke eksisterer i dag. Takk publikum.

Når jeg laget “Please Body Follow” om min historie om ME sykdommen jeg lever med, skjønte jeg at temaet var enda mindre populært. Uttrykket i dansen er eksperimentelt og når ikke frem til alle på en komfortabel måte. Det har også en lignende funksjon som min forrige forestilling gjennom at den forsterket mitt eierskap til sykdommen. Jeg kan ikke lenger “late som” jeg ikke har ME. Jeg er for syk til å spille frisk, og jeg gjør derav sykdommen til mitt livsprosjekt til jeg en dag forhåpentligvis måtte bli frisk. Det er ingen annen vei.

Jeg ønsker gjennom min dansekunst å formidle noe om livet slik jeg ser det og samtidig vekke empati. Og den empatien jeg søker handler ikke bare om meg og kronisk syke eller rusbrukere. Det handler om å leve sammen i en verden hvor alle er likestilt. At alle skal rommes. Og at du og jeg tar personlig ansvar for at dette faktisk skjer.

Viss jeg henter frem følelser i deg som ser min kunst så handler disse følelsene om deg. Om jeg ikke henter frem følelser hos deg i det jeg skaper, så handler denne mangelen på følelser også om deg. Hva sier jeg om deg? Jeg er ikke for mye. Jeg er meg. Og du er deg.

Jeg ønsker deg velkommen til min digitale dans for #millionsmissing torsdag 24 juni kl 1700 (Tilgjengelig 24 timer til å sees). Klikk på denne teksten of du kommer direkte til Facebook arrangementet hvor du kan kjøpe tilgang for 55 NKR.

Is it possible to be too much oneself? Could it not be that one can make too much OUT OF oneself? Being oneself in important in order to have a good life. Being too much of oneself is perhaps about some deeper unhappiness on some level? To feel vulnerable is not something negative, but it can become negative in the meeting with surroundings that doesn’t embrace that vulnerability with respect and caution.

I have used my performance work to make an audience endure my truths. I create rooms through my choreography where they have to feel this truth. From a deeper level and in hindsight I guess I do this because I felt early on that no one could bear my truth as it was, and the performance work has become a space to create this room with the audience.

When I made “Far, far away” about growing up with my drug addicted and violent father I thought this was a very unpopular theme to work with. When I no longer could perform this work because the ME illness got worse, I felt I had gotten away from the feeling of shame. The audience that saw the work has contributed to the feeling of shame from my childhood is non existing today. Thank you audience.

When I made the performance “Please Body Follow” about my story living with ME/CFS I started to understand that this was an even more unpopular theme. My aesthetic expression is experimental so it doesnt always reach the audience in a comfortable way. I seek to awaken empathy, and this empathy is not just about myself, the chronically ill or drug addicts. Empathy is about living in a world where everyone is equally valued. And you and me take personal responsibility for this to actually happen. If I trigger feelings in you by you watching my art, those feelings are about you. If I dont trigger feelings in you by the work I create that is also about you. What do I say about you? I am not too much. I am me. And you are you.

I wish you welcome to my digital dance for the #millionsmissing Thursday the 24th of June 5 CET (Available to see for 24 hours). Klikk on the link on this text, and you will be able to buy access for 5 USD.

Foto/Photo: Mari Strøm-Rødseth @riktigklok Karantena på balkongen som en del av det kunstprosjektet/Karantena on the balcony as part of the art project: Window conversation.

The Balcony #millionsmissing

Photo: Madihe Gharibi

Its been 12 days since I took Karantena out on the balcony as a selected artist for PAB festival curated by the photographer above and Tanja Silvestrini. As rewarding it is to execute the artivism for the #millionsmissing and have the honor of playing with Ole Amund Gjersvik on double bass on my neighbours balcony, its also been a heavy 12 days of Post exertional malaise. Yet being a veteran with chronic illness its expected and I am well prepared. I think I have managed to prevent a total collapse from happening by disciplined isolation, sleep and healthy eating. The fact that its taken me 9 days to share this blog says something about the brainfogs total control over the cognitive ability. Yet here it is, the wonderful documentation that doesnt exactly show architecture at Bergens finest, yet real and true. As ugly as it is on the outside, my flat is warm and quiet with a balcony that is big enough to fit my yoga mat. Now I am preparing for a digital dance performance Thursday the 24th of June at 5 CET (available to see 24 hours), I welcome you to see it. All proceeds go to #millionsmissing, Open Medicine Foundation and the Norwegian ME union.