… as it is…som det er

Støtt spleisen for ME saken HER! Support ME research HERE!

There is a chill in the air. As I take a drive with my partner I observe how the seagulls are hanging in varied patterns above the skyline, dark clouds in the horizon are watching over the town. “Look Per, nature is swallowing us up, the birds know whats going on, and we dont!” I utter something along those lines and curse my face mask for not fitting my nose properly.

As life is. Perfect. As it is.

Due to my chronic illness, I had no chance of going for a walk today as the fatigue is too severe. I shouldnt be in the car with my partner because of the danger of Covid, but I got some new and safer face masks that we both put on and off we go. The car ride creates a space for each others company where we can be together beyond the routines of every day life. “Lets go where the big yellow crane is by the sea” my partner says as his face turns a little pink from his chronic headaches. We sit in the car, by the yellow crane watching uneasy water making small waves in all sorts of directions, ducks floating on the waves and we have a laugh and a conversation on the state of life.

In the dynamic of the dialogue between us, a shared sense of seeking, curiosity and opinions, I find the greatest joy of all. Not just with my partner, but in general. The isolation from living with chronic illness for 10 years has strengthened this particular awareness, and I cherish it whenever it happens. To make someone smile, including myself, is everything. The heart dances.

The sea, the birds, the car-ride and the sky is resonating with my inner being. Life. As it is. Perfect.

You can see my digital performance Karantena #millionsmissing on the world dance day the 29th of April 5pm. Buy access here: Tickets to Karantena #millionsmissing (All proceeds go to ME union, MEAction and Open Medicine Foundation)

Overview of digital performance dates 2021 Oversikt over digitale danse performance i 2021

…som det er

Det er en kulde i luften. Mens jeg kjører i bilen observerer jeg måkene som henger i ulike formasjoner og de mørke skyene i horisonten vokter over byen. «Se Per, naturen svelger oss, fuglene vet hva som skjer, men det gjør ikke vi!» Jeg sier noe i den dur og forbanner ansiktsmasken som ikke passer skikkelig til nesen min.

Som livet er. Perfekt. Som det er.

På grunn av min kroniske sykdom hadde jeg ingen mulighet til å gå på tur i dag fordi fatiguen er for sterk. Jeg burde ikke være i bilen med min partner pga risikoen for å få Covid, men tar sjansen fordi jeg har en ny og sikrere ansiktsmaske. Kjøreturen skaper et rom for hverandres selskap hvor vi kan være sammen på en annen måte enn rutinene i hverdagen. «La oss gå der den store gule heisekranen er med sjøen» sier min partner mens ansiktet hans blir mer rosa fra de kroniske hodepinene han sliter med. Vi sitter i bilen like ved den gule heisekranen og ser på det urolige vannet som lager små bølger i alle mulige retninger samtidig, endene flyter på bølgene og vi ler mens vi har en samtale omkring tingenes tilstand.

I dynamikken i dialogen mellom oss er en delt følelse av søken, nysgjerrighet og meninger. Her finner jeg den største gleden av alt. Ikke bare med min partner, men generelt. Isolasjonen som kommer av å være kronisk syk på 10 året har forsterket denne spesifikke bevisstheten og jeg setter pris på det når det skjer. Å få noen til å smile, inkludert meg selv, er alt. Hjertet danser.

Vannet, fuglene, bil turen, skyene resonerer med min indre tilstedeværelse. Livet. Som det er. Perfekt.

The Reason

Støtt spleisen for ME saken HER! Support ME research HERE!

Its another day of fatigue and slowness. The mind is half dreaming and half awake. There is a smell of cigarette from the outside, a neighbour in the building must be having a smoke on the balcony even though its not allowed. My heart feels joy as I inhale and taste the reeky air. I love this cigarette smell even though I dont smoke myself and as unhealthy as it is. I am surprized as I discover the impulse of joy in my heart as passive smoking is not something I encourage. Yet the overriding instinctive feeling is that I love where I live and I feel alive living in the middle of town. I start deep breathing exercises in bed to check in what my ME body is capable of today. After 30 minutes I fall back into dosing off. The breathing exercises has the effect of connecting the mind to the body and is training my patience to balance what the ME body can do each day. I aim for the impossible balance of not doing more than my body can handle.

I cant remember when I did too little, did I ever do little? I certainly have done too much for my bodys ME capacity lately. My activity has increased since the pandemic started, digitally. The wonderful feeling of being part of society on more of an equal premiss has made my enthusiasm purr with joy. Unfortunately this also contributes to the never ending fatigue. Like all activity does for the ME body. I wonder if I was put in a coma for a year, if that would have done the trick. Like turning off all systems for a long while would be a reboot for the immune system. A dreamy idea, if nothing else.

I dance within myself every day, it is a must in this existence. As I breath in the reeky air of smoke, I dance. As I continue with deep breaths to balance what my body is ready for, I dance. As I dose off, nearly falling asleep, I dance. As the mind start to ponder and I write these words for my blog, I dance. I always dance.

I always danced, yet my reasons for dancing have altered. These days I like to say I dance for equal rights for the disabled. I dance for joy and I dance for value. I dance to stay alive and I dance for an audience. I dance for myself and I dance for you. Being alive despite the chronic illness is in and of itself; a dance.

I danced to prove a point-I was good enough. I danced to get away-I can be happy anywhere. I danced to be seen-I have been noticed. I danced to be attractive-I found attraction. I danced to be happy-I need to continue dancing. Happiness is the ultimate reason.

Overview of digital performance dates 2021 Oversikt over digitale danse performance i 2021

Krøpling kunstens vilkår/ The crip art terms

Krøpling kunstens kompliment/ The crip arts compliment

Alt liv danser/All life is dancing

Dance as a way of thinking/Dans som en måte å tenke på

Hvile øving/Rest rehearsal

Perspektiver/Perspectives

Photo: Per Rutledal with: Kristine Nilsen Oma Støtt spleisen for ME saken HER! Support ME research HERE! Koreografikker med ulike perspektiver og spørsmål. Choreographics with different perspectives and questions.

How do you feel about your isolated life with no end in sight? Hvordan føler du deg når isolasjonen ikke har noen ende i sikte?How do you find pleasure when isolation is endless? Hvordan finner du glede når isolasjonen er endeløs?How do you manage to live day in and day out with only yourself in close proximity? Hvordan håndterer du å leve dag ut og dag inn bare med deg selv i fysisk nærhet? How does the body respond to the waiting game of isolation? Hvordan reagerer kroppen på å vente i isolasjon? How does the mind cope when the body is fatigued? Hvordan er tilstanden i sinnet når kroppen er endeløst trett?

I find the answers is creating art, dancing and finding/forging gratitude in life just as it is. Jeg finner svaret i å skape kunst, danse og finne/bestemme seg for å ha en takknemlighet i hjerte for livet akkurat slik det er.

Overview of digital performance dates 2021 Oversikt over digitale danse performance i 2021

Krøpling kunstens vilkår/ The crip art terms

Krøpling kunstens kompliment/ The crip arts compliment

Alt liv danser/All life is dancing

Dance as a way of thinking/Dans som en måte å tenke på

Hvile øving/Rest rehearsal

Hvile øving/Rest rehearsal

Photo: @per.rutledal Dancer: @kristine.nilsen.oma13BA36CD-A100-4A3A-A1FF-C662719CB777

Spleis til inntekt for MEAction, Open Medicine Foundation og ME foreningen. Klikk her for å bidra: SPLEIS

Hva er å hvile? Å ligge ned, slappe av, koble ut, gå i frø, føle ro, være avslappet, lytte til innsiden av kropp og sinn. Kan det øves på og kan det mestres? Kan jeg bli så god på kunsten å hvile at jeg kan få kroppen til å følge behovet med en gang den trenger det for å hindre akkumulering av tretthet? 

What is this resting? To lie down, to disconnect, to hibernate, to go into a shell, to feel at peace, to be relaxed, to listen to the inside of the body and mind. Can one rehearse resting, and can it be mastered? Can I be so good in the art of resting that I can get the body to give into its needs at once and prevent an accumulation of fatigue?  

Kan jeg lage rom og koreografere livet mitt til optimal hvile når det trengs? På et plan er jeg fullstendig mislykket i kunsten av å hvile. Jeg liker å si at jeg er god på det, men om jeg er oppriktig ærlig med selv kan jeg ikke annet enn å innrømme at jeg har noe å lære.

Can I make room and choreograph my life for optimal rest when needed? On one level I am a complete failure in the art of resting. I like to say I am good at it, but if I am sincerely honest with myself, I can’t not admit that I have something to learn.

Kanskje burde jeg kaste meg inn i et forskningsprosjekt om hvordan jeg mestrer å hvile bedre, også innser jeg at det i seg selv ville ta veldig mye kapasitet. Så akkurat nå vier jeg min oppmerksomhet til å skrive noe interessant, improviserende og kreativt omkring tema.  For å være ærlig så har jeg øvd meg på kunsten å hvile i 10 år med kronisk sykdom, så jeg gir meg selv over til det faktum at denne sykdommen er uforutsigbar og trenger en daglig dose hvile helt ulikt det majoriteten av mennesker noen gang har sett. 

Maybe I should throw myself into a research project for myself in how to master the art of resting but realize that that this in and of itself will take up too much capacity. So right now, I devote my attention to write something interesting, improvising and creative on the subject. And to be honest, I have investigated the art of resting for 10 years with chronic illness, so I surrender to the fact that this illness is unpredictable and needs a daily dose of resting like nothing most people have ever seen.  

Når hviler jeg best? Etter en tilfredsstillende dag hvor aktivitet og sosialt liv har vært i balanse. Så kommer det kompliserte spørsmålet, hvordan hviler jeg best som alvorlig ME syk og svaret er det samme som for en uten kronisk sykdom? Der ligger utfordringen. Ved å sette ord på dette spørsmålet prøver jeg å finne større aksept for mine begrensninger i et håp om at dette kan gi meg den avslapningen jeg så sårt trenger for å kjenne noe bedring dag for dag. Dette er langt i fra enkelt når kroppens kapasitet er begrenset til 4 timer i oppreist posisjon. 

When do I rest the best? After a satisfying day where activity and social life has been balanced. So, then the complicated question comes, how do I rest as a severely ill ME patient and the answer is the same as someone without any chronic disease? Here lies the challenge. By putting words to this challenge, I have hope that it can give a bigger acceptance for my limitations in the hope that this again can give the effect that it can give me the rest I need so badly in order to find some improvement day to day. And this is far from simple when the bodys´ capacity is limited to 4 hours a day in upright position. 

Jeg skal spille Karantena #millionsmissingtorsdag 25 mars kl17. I forberedelsen ligger jeg i hard trening på det å hvile. Jeg har en mentor i improvisasjon som utfordrer meg i prosessen. Jeg sikter meg mot det at hver eneste digitale dans vil bli variasjon fra de andre. Har du sett det før blir det variasjoner fra gang tilgang, og det hadde vært en ære å ha deg i publikum og bevitne de ulike variasjonene. Takk til Åsane Tidende for artikkelen om prosjektet. 

I will play Karantena #millionsmissing on Thursday the 25th of March 5 CET. In preparations I am in hardcore training to rest. I have a chosen mentor in improvisation that challenges me in this process. I aim for each digital dance to be a variation to the other ones. It will be an honor to have you on the other side of the screen to witness the different variations. Thanks to Åsane Tidende for the article on the project. 

Alle datoer for digitale danseperformancer i 2021 HER!

All dates for digital dance performances in 2021 HERE!

 

 

Dance as a way of thinking/Dans som en måte å tenke på

Jeg har i år begitt meg ut på å gå enda mer i dybden på egen kunstnerisk praksis. Å ha en egen kunstnerisk praksis er for meg ikke så mye knyttet til et ego eller prestisje, det er 1: en overlevelse-mekanisme som vekker enorm glede 2: åpner tanker og ideer til videre vekst som menneske 3: skaper verdi for mennesker jeg er i kontakt med og 4: er en nødvendighet for å skape kunst som en kronisk syk dansekunstner. (Der er få muligheter presentert fra en hovedsaklig funksjonsfrisk danse verden.) Pengeinnsamling til ME saken på Spleis: HER!

This year I have proceeded to go further in depth in my own artistic practice. To me having my own artistic practice isnt as much tied to ego or prestige, it is 1: a surviving mechanism that awakens immense joy 2: Open thoughts and ideas to further growth as a human being 3: Creates value for people I am in contact with and 4: Is a necessity to create art as a chronically ill dance artist (There are few opportunities presented from a very able-bodied dance world). Fundraising for ME research and activism: HERE!

Jeg tenker bedre når jeg beveger meg. Dansen åpner for nye tanker. I en bok jeg leser snakkes det i detalj om hvordan det alltid er en fysisk handling før en tanke og hvordan dette påvirker hvordan vi uttrykker oss. Jeg undrer meg over at jeg gjerne skulle danset når jeg snakker med folk. De ville sannsynligvis fått et mer oppriktig og levende svar. Jeg tror den måten dansekunstnere er trent på er en enorm og undervurdert ressurs. Jeg undrer meg over hvordan vi kan skape verdi som strekker seg lengre enn å stå på scener og skape scenerom. Kan denne lyttingen til kroppens “danse-tenking” åpne rom for enda flere? Ved å utvide ordet profesjonell til et ord som impliserer “anvendt humanisme” skaper vi kanskje mer nærhet til kunsten? Velkommen torsdag 25 februar kl 17 (Digital danceperformance tilgjengelig 24 timer). Klikk på denne linken for tilgang: HER!

I think better when I dance. The dance opens up for new thoughts. In a book I am reading it speaks in detail about how there always is a physical action before a thought occurs, and how this affect how we express ourselves. I ponder how I wish I could dance whenever I speak to people. It would probably produce a more sincere and vivid answer. I think the way dance artists are trained is an enormous and underestimated resource. I ponder how to create value that stretches beyond performing on stages or creating room to perform in. Can this listening to the bodys “dance-thinking” open rooms for others? By expanding the word professional to also imply “applied humanism” perhaps we can create more intimacy to the art? Welcome Thursday 25th of February 5pm CET (Digital performance available 24 hours). Click on this link to buy access: HERE!

Picture by: Per Rutledal during Karantena #millionsmissing–Kristine Nilsen Oma

Alt liv danser/All life is dancing

Å danse som syk /To dance as a chronically ill Spleis/Fundraising

Karantena #millionsmissing Torsdag 25 februar kl 17, tilgjengelig i 24 timer/Thursday 25th of February 5PM CET, available to see 24 hours.

@IkedaQuotes

Jorden slutter aldri å snurre. Alt liv danser: Trærne, vinden, sjøen. Fortsett å danse resten av livet.

The Earth never ceases to spin. All life is dancing: The trees, the wind, the sea. Keep dancing for the rest of your life.

Å visualisere dansen. Å danse med å skrivingen. Å danse med hendenes gestikulasjoner, ansiktets uttrykk, ulike kroppsdeler fra horizontal liggestilling, korte danser på kjøkkenet, badet, stuen, gangen, i gaten og noen dager er jeg og min mann på kjøreturer og leter etter bakgrunner som kan inspirere dansen. Eller dansen trenger å inspirere bakgrunnen. Noen ganger er det tungt og jeg er trett, men jeg føler meg alltid mer dansende når jeg har gjort det, og er tilbake til sengen og mørket. Balansen er sammensatt som kronisk syk. Kunstnerskapet er sammensatt som kronisk syk. Ekteskapet, vennskap, bekjentskap er alt sammensatt og aldri en norm. Jeg har livet fremdeles og jeg danser meg frem tidvis falmende og tidvis lekende avhengig av hva kroppen tillater meg. En evig lytting til hva kroppen sier fra det ene til det andre øyeblikk. Hva gir meg glede? Hvor ligger min lidenskap? Hva inspirerer meg? Hva er jeg interessert i? Hva er mulig? Jeg fremtvinger og trener spørsmålene i møte med min virkelighet. Så lenge det er liv er det håp. Jeg danser i min kunstaktivisme og integritet. Noen ganger kommer demonene og usikkerhet, paranoia tar overhånd, men jeg insisterer på å danse. Fordi å danse gjennom livet krever utvikling og arbeid. Negativitet og usikkerhet er det enkleste av alt.

Karantena #millionsmissing med Kristine Nilsen Oma (Alle billettinntekter blir fordelt mellom Open Medicine Foundation, ME foreningen i Norge og MEAction )

To visualize the dance. To dance with the writing. To dance with gesticulation, the facial expression, different body parts from a horizontal position lying down, short dances in the kitchen, the bathroom, the hallway, the street and sometimes my husband drives me for short trips looking for backdrops in nature or buildings that can inspire the dance. Or the dance needs to inspire the background. Sometimes its is heavy and I am tired, but I always feel more vitalized when I do it, and then straight back to bed and the dark. The balance is complex and never a norm. I have life in me still and I dance sometimes fading and sometimes playful depending on the bodys condition on the day and what it allows. An eternal listening to what the body says from one moment to the next. What gives me pleasure? Where is my passion? What inspires me? What am I interested in? What is possible? I forge forth and train the questions in the meeting with my reality. As long as there is life there is hope. I dance in my artivism and integrity. Sometimes the demons and insecurity come, and paranoia takes over, but I insist on dancing still. Because to dance through life requires development and work. Negativity and insecurity is the easiest thing.

Karantena #millionsmissing Kristine Nilsen Oma (All proceeds will be divided between: Open Medicine Foundation, ME union in Norway and MEAction )

Krøpling kunstens kompliment/The Crip Arts compliment

Kjøp tilgang til digital danse performanse ved å trykke direkte på denne teksten!

Jeg har fått det underlige komplimentet “Jeg trenger å komme til deg for moralsk støtte.” Jeg ransaker meg selv for å forstå hva det er med meg som gjør at andre responderer slik på meg? Det er jo forholdsvis et kompliment jeg kan sette pris på. Jeg er positiv, jeg er håpefull og jeg velger å se det positive i min situasjon slik den er. Og det er et veldig bestemt og intelligent valg fra min side, om jeg må si det selv. Jeg velger å ikke klage fordi jeg ikke ønsker å slite ut meg selv eller den jeg snakker med. Den tiden jeg bruker med andre ønsker jeg ikke å bruke i et negativt tankesett. Om jeg er negativ vil det påvirke mitt harde arbeid med å hvile 20-22 timer i døgnet på en slik måte at jeg blir paranoid og får negative tanker, og negativitet er slitsomt.

Jeg VELGER å være positiv fordi det er nødvendig for å leve. Er det noen av disse tankene som kan lære noe fra en funksjonshemmet til en funksjonsfrisk? Kanskje. Når det kommer til krøpling kunsten trenger jeg lang tid til den kreative prosessen; krøpling tid. Så kommer kommentaren når en funksjonsfrisk ønsker å komplimentere meg for min dedikasjon til min krøpling kunst på tross av sykdommen: “Så utrolig at du ikke gir opp.” Igjen forstår jeg at dette er ment som et kompliment, samtidig ønsker jeg at jeg kunne finne en veldig diplomatisk og verdiskapende måte å respondere på. Jeg antar denne blogg posten er en slik respons på disse kommentarene. Jeg har ikke noe valg i å gi opp. Om jeg ga opp ville det være det være som å ta livet av meg selv. Jeg tar ikke livet av meg selv fordi jeg tror på evigheten av tankesett. Jeg tror at måten vi tenker på fortsetter i evigheten, og derav blir det desto viktigere å jobbe med denne delen av hvem vi er. Å få tankene til å skinne. Jeg velger alltid å forbli vennlig med mennesker jeg prater med fordi vi alle trenger venner og for meg er vennskap viktigere enn å ha rett.

Karantena #millionsmissing – Kristine Nilsen Oma – a digital dance performance for ME

I have had the odd compliment that “I need to come to you for moral support”. I investigate myself for what it is that I am doing that makes them respond like this? I am positive, I am hopeful and I choose the see the positive in my situation as it is. That is a very determined and intelligent choice from my part, if I have to say so myself. I choose not to complain in order not to drain you, and because the time I have to converse with you is not a time I like to spend in a negative mind space. If I were to be negative it would impact my hard work of resting 20-22 hours a day very negatively with paranoid and negative thoughts, negativity is exhausting.

I CHOOSE to be positive because it is necessary to stay alive. Is there something in this to be taught from my disabled body to an able-bodied? Perhaps. In the creative process of my crip art I need to work slow in crip-time. The comment that comes when the able-bodied wants to compliment me for my dedication to my art despite the illness is often “How incredible that you dont give up.” Again I understand that is a compliment, yet I wish I could a find a very diplomatic and value creating way of responding. I guess this blog post is a response to these comments. I dont have the option of giving up. If I gave up it would be the equivalent of killing myself. I dont give up because I dont belive killing myself ends suffering. I believe in eternity of mindset. I believe the way we think continues into eternity, and thereof its even more important to work on this part of who we are. To get our minds to shine. I choose to stay friendly in my interactions with people because we all need friends and because friendship is more important to me than being right.

Karantena #millionsmissing – Kristine Nilsen Oma – a digital dance performance for ME

Krøpling Kunstens Vilkår/The Crip Arts Terms

Krøpling Kunst/Crip Art

Digital Dance Performances 2021, All proceeds go to ME research

Photo: Per Rutledal Dancer: Kristine Nilsen Oma

Krøpling Kunstens Vilkår/The Crip Arts Terms

Kjøp billett til digital danse performance siste torsdag hver måned kl 17 via spleis! TRYKK HER.

Å skape kunst på egne vilkår som kronisk syk er en nødvendighet. Med trykk på “egne premisser”. Kan “krøplingens kunst” i seg selv inspirere en ny måte å jobbe på også for de funksjonsfriske? Ofte når jeg snakker om å være kronisk syk til en funksjonsfrisk person hører jeg at de sammenligner seg selv med meg og sier gjerne: “Det er akkurat som meg, jeg trenger også å hvile og ta pauser.” Jeg prøver å møte denne responsen med empati og vet i hjertet mitt at folk som oftest har gode intensjoner. Likevel er det ikke et korrekt svar, fordi jeg er ikke som en funksjonsfrisk person. Der er en forskjell i å måtte ligge horisontalt 20-22 timer i løpet av en dag fordi smerten i kroppen er for sterk til at noe annet er mulig. Det er en forskjell gjennom å velge hvile og MÅTTE hvile uten å ha blitt gitt et valg fra ens egen kropp. Og det er en forskjell gjennom at dette har vært mitt liv i 10 år, ikke en uke eller to, ikke et år eller to. Så hvordan kan min “krøpling kunst” laget i “krøpling tid” inspirere den funksjonsfriske? Det er en samtale jeg ønsker å ha med funksjonsfriske fordi det er en samtale om likestilling, hvor jeg ikke prøver å adaptere min kunst på funksjonsfriskes vilkår; som er grunnlaget for majoriteten av all kunst i dag, er det ikke? Vi trenger en samtale hvor funksjonsfriske lytter til “krøplingens” egen kunnskap og visdom som derifra kan bli en viktig del av storsamfunnet. Det handler ikke om inkludering har jeg kommet til å forstå: DET HANDLER OM LIKESTILLING.

Velkommen til min karantene: Karantena #millionsmissing torsdag 28 januar kl 17

To create art on ones own terms as a chronically ill is a must. The emphasis is on “ones own terms”. Can the art itself inspire a new way of working also for the able-bodied? Often when I talk about being chronically ill to an able-bodied person I hear them compare themselves saying: “Thats just like me, I also need to take more breaks and rest.” I try to meet this response with empathy and I know in my heart that people usually have good intentions. Yet its not a correct answer, because I am not like an able-bodied person. There is a difference having to lie down 20-22 hours a day because the pain in the body is too severe if not. There is a difference in being able to choose to rest and having to rest, not being given a choice from ones own body. And there is a difference in that this has been my life for 10 years, not a week or two, not a year or 2. So how can my “crip art” created in “crip-time” inspire the able bodied? That is a conversation I wish to have because it is a conversation about equality where I dont adapt my art to the terms of the able bodied; that which is the foundation of the majority of art today, isnt it? We need a conversation where the able bodied listens to the “crips” knowledge and wisdom, and from there becoming a bigger part of the greater society. Its not about inclusiveness I have come to understand: ITS ABOUT EQUALITY.

Welcome to my quarantine: Karantena #millonsmissing 28th of January 5pm CET

Photo: Per Rutledal Dancer: Kristine Nilsen Oma

Krøpling kunst/Crip Art

Kjøp tilgang til digital danse performanse ved å trykke direkte på denne teksten!

Jeg begynner nå å kalle det jeg gjør for “krøpling kunst” som på en måte en referanse til å være pønker viss definisjonen av pønker er å være anarkistisk, full av meninger og ikke følge normer. Jeg skaper “krøpling kunst” fordi jeg velger å gjøre det, og fordi det holder meg i live. Føl deg fri til å synes det du vil, og kanskje vær nysgjerrig på hvordan det å lage “krøpling kunst” kan influere livet ditt. For mer referanser rundt begrepet anbefaler jeg denne artikkelen: Chronic pain, choreography and performance: practices of resilience av Sarah Hopfinger

For informasjon om forestillinger trykk her: Karantena #millionsmissing 2021

Jeg jobber i “crip-time” hvor definisjon av tid er avhengig av hva kroppen tillater og hvor godt jeg klarer å balansere og estimere kroppens behov. I motsetning til en funksjonsfrisk kropp har jeg ikke evnen til å sette tidsfrister for hva som skal gjøres når. Det åpner opp for tid på en helt egen og kreativ måte.

I call what I do “crip art” in reference to being punk. If a definition of punk is to be anarchistic and opinionated with strong character and refusing to give into norms. I create “crip art” because I choose to, and because it keeps me alive. Feel free to think what you like, and perhaps be curious to know what its like to create “crip art” out of a curiosity to how is possibly could influence your life. For more references on the term I recommend this article: Chronic pain, choreography and performance: practices of resilience av Sarah Hopfinger

I work in crip-time where the definition of time is dependent on what the body allows and how well I manage to balance and estimate the bodys need. Opposite of an able-bodied I dont have the ability to work within deadlines of what needs to be be done when. It opens up the concept of time in its own unique and creative way.

Read what other people think of Karantena #millionsmissing here.

Photo: Per Rutledal Dancer: Kristine Nilsen Oma Short bio.

One digital dance performance a month #millionsmissing

An apple day keeps the doctor away. A dance every month keeps the dancer alive. All proceeds go to organizations working towards equality, human rights and a cure for ME/CFS patients. (MEAction, Open medicine foundation, and the Norwegian ME union) Click on links to buy access for 5US dollars/55NKR. If you like to have access to all performances you get a discount and it costs 20US dollars/200NKR. To get this offer you send an email directly to: kristinenilsenoma@gmail.com and request access in good time before the first performance. Every performance will be unique and some new material is being offered every performance. You can also use the Norwegian plattform SPLEIS to pay for access, by clicking HERE!

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 28th of January 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 25th of February 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 26th of March 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 29th of April 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 27th of May 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 24th of June 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 29th of July 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 26th of August 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 7th of October 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 28th of October 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 25th of November 5pm CET

Karantena #millionsmissing-Kristine Nilsen Oma Thursday 30th of December 5pm CET

The artistic practice is important to keep the artivism going, whether its 1 person watching or 5000 doesnt matter to me as an artist. What is important to keep the conversations alive and create value of what life is as it is. Perhaps the body of a ME sick patient has access to a way of expressing art in a truly unique way? Thank you to Folkeakademiet Bergen Sentrum and department of art and culture at Bergen Municipality for supporting the 12 performances.

Photo: @per.rutledal Dancer: @kristinenilsenoma