Krøpling Kunstens Vilkår/The Crip Arts Terms

Kjøp billett til digital danse performance siste torsdag hver måned kl 17 via spleis! TRYKK HER.

Å skape kunst på egne vilkår som kronisk syk er en nødvendighet. Med trykk på “egne premisser”. Kan “krøplingens kunst” i seg selv inspirere en ny måte å jobbe på også for de funksjonsfriske? Ofte når jeg snakker om å være kronisk syk til en funksjonsfrisk person hører jeg at de sammenligner seg selv med meg og sier gjerne: “Det er akkurat som meg, jeg trenger også å hvile og ta pauser.” Jeg prøver å møte denne responsen med empati og vet i hjertet mitt at folk som oftest har gode intensjoner. Likevel er det ikke et korrekt svar, fordi jeg er ikke som en funksjonsfrisk person. Der er en forskjell i å måtte ligge horisontalt 20-22 timer i løpet av en dag fordi smerten i kroppen er for sterk til at noe annet er mulig. Det er en forskjell gjennom å velge hvile og MÅTTE hvile uten å ha blitt gitt et valg fra ens egen kropp. Og det er en forskjell gjennom at dette har vært mitt liv i 10 år, ikke en uke eller to, ikke et år eller to. Så hvordan kan min “krøpling kunst” laget i “krøpling tid” inspirere den funksjonsfriske? Det er en samtale jeg ønsker å ha med funksjonsfriske fordi det er en samtale om likestilling, hvor jeg ikke prøver å adaptere min kunst på funksjonsfriskes vilkår; som er grunnlaget for majoriteten av all kunst i dag, er det ikke? Vi trenger en samtale hvor funksjonsfriske lytter til “krøplingens” egen kunnskap og visdom som derifra kan bli en viktig del av storsamfunnet. Det handler ikke om inkludering har jeg kommet til å forstå: DET HANDLER OM LIKESTILLING.

Velkommen til min karantene: Karantena #millionsmissing torsdag 28 januar kl 17

To create art on ones own terms as a chronically ill is a must. The emphasis is on “ones own terms”. Can the art itself inspire a new way of working also for the able-bodied? Often when I talk about being chronically ill to an able-bodied person I hear them compare themselves saying: “Thats just like me, I also need to take more breaks and rest.” I try to meet this response with empathy and I know in my heart that people usually have good intentions. Yet its not a correct answer, because I am not like an able-bodied person. There is a difference having to lie down 20-22 hours a day because the pain in the body is too severe if not. There is a difference in being able to choose to rest and having to rest, not being given a choice from ones own body. And there is a difference in that this has been my life for 10 years, not a week or two, not a year or 2. So how can my “crip art” created in “crip-time” inspire the able bodied? That is a conversation I wish to have because it is a conversation about equality where I dont adapt my art to the terms of the able bodied; that which is the foundation of the majority of art today, isnt it? We need a conversation where the able bodied listens to the “crips” knowledge and wisdom, and from there becoming a bigger part of the greater society. Its not about inclusiveness I have come to understand: ITS ABOUT EQUALITY.

Welcome to my quarantine: Karantena #millonsmissing 28th of January 5pm CET

Photo: Per Rutledal Dancer: Kristine Nilsen Oma